Hvem tar IP-beslutningene i selskapet?

I et mindre teknologiselskap tas mange valg uten at noen formelt har bestemt hvem som skal ta dem. Det gjelder også immaterielle rettigheter. En patentsøknad kan bli levert fordi én person er engasjert. Like gjerne blir den ikke tatt opp, fordi ingen fikk spørsmålet på bordet.

Det er sjelden dramatisk i starten. Det blir det når selskapet vokser, flere bidrar til teknologien, og flere parter har fått innsyn.

Fire beslutninger som trenger en eier

• Skal vi søke patent? Krever en vurdering av hva som er nytt, hva det koster, og hva dere gir av innsyn. Noen må gjøre den opp mot neste årsbudsjett.
• Hva må holdes internt? Hva kan publiseres, foreleses over, demonstreres for en kunde eller legges i et åpent kodearkiv? Feil rekkefølge kan koste dere mer enn å la være å søke.
• Hva gir vi bort i et samarbeid? Kunde, pilot, felles utvikling, konsulent eller leverandør. Rammene bør settes før arbeidet starter, ikke når noen spør i etterkant.
• Skal vi beholde rettigheten? Årsavgifter, oversettelser og videre føring i nye land er en årlig prioritering, ikke en automatisk fornyelse.

Hvis én av disse alltid tas av samme person, er det greit. Hvis svaret er «vet ikke», er det et hull.

Fire tidspunkt som kommer uansett

Beslutningene trenger ikke et styremøte for å bli tatt. De trenger et tidspunkt. Fire anledninger dukker opp i de fleste selskaper:

• Før noe vises offentlig – messe, innlegg, demonstrasjon for kunde, pressemelding eller åpen kildekode.
• Før dere henter kapital eller selger – da må eierskap og avtaler kunne dokumenteres, ikke rekonstrueres.
• Når noen går – ansatte, studenter, konsulenter og styremedlemmer har bidratt. Hva tar de med seg?
• Når et produkt legges ned – patentporteføljen bør følge strategien, ikke minnet om den.

ISO 56005 og DIN 77006 er veiledningsstandarder for hvordan immaterielle rettigheter bør bygges inn i innovasjonsprosessene – fra mål og roller til løpende oppfølging. EPO har en samleside om hva disse standardene dekker. Dere trenger ikke et sertifikat for å ha nytte av prinsippet: beslutningene bør tas systematisk, ikke tilfeldig.

Én time i kvartalet

En rutine som holder for de fleste mindre teknologiselskaper: sett av én time kvartalsvis med den som har faglig innsikt i teknologien, den som eier budsjettet og den som eier avtalene. Fire spørsmål:

1. Har vi utviklet noe vi ikke har vurdert ennå?
2. Er noe planlagt publisert, demonstrert eller delt som ikke bør det?
3. Har vi inngått avtaler der noen får rettigheter vi ikke har tenkt over?
4. Er rettighetene vi betaler for, fortsatt knyttet til noe vi selger eller planlegger å selge?

Noter svarene med dato. Det er nok til at beslutningene kan forklares etterpå – for styret, investoren eller en mulig kjøper.

Det en kjøper faktisk sjekker

Når en investor eller en potensiell kjøper ser på et teknologiselskap, er det sjelden antall patentsøknader som teller mest. De spør om rettighetene faktisk tilhører selskapet: hvem har oppfunnet, hvem har overdratt, finnes det skriftlige avtaler med ansatte og konsulenter, og har noen fått rettigheter gjennom et samarbeid?

Slike spørsmål lar seg dårlig svare på i etterkant av en avgjørelse som aldri ble tatt. Mer om det i hvordan IP kan redusere investorrisiko, og hva investorer egentlig ser etter i deeptech.

Begynn ett nivå ned

Dere trenger ikke en IP-avdeling. Begynn med tre ting: én person som eier beslutningene, én liste over rettigheter og pågående søknader, og ett fast tidspunkt der dere tar opp spørsmålene. Det meste av rotet som oppstår senere, hadde latt seg unngå med det.

Hva beslutningene skal handle om, er et annet spørsmål. Her er hvordan dere kobler dem til forretningsmålene.

Ta gjerne en kort kartlegging av utgangspunktet først.